Linn & Maya
Linn & Maya
Jeg heter Linn og er 24 år gammel. Jeg er oppvokst med hund. Interessen for hund har alltid vært stor, og i 2006 fikk jeg min første hund. Det åpnet en ny verden for meg. Ettre å ha vært på titalls hundekurs uten å finne den rette oppdaget jeg Canis på hundelivsmessen 2006 og siden mitt første kurs hos Canis vært hekta.
Hundene elsker klikkertrenig og det er en utrolig morsom måte å trene hund på.
Til vanlig jobber jeg på dyreklinikk, itilleg hjelper til på hundeomplasseringen og dyrebeskyttelsen på fritiden.
Sommer 2010 fikk jeg spørsmål om jeg ville være krisehjem for en Pekingeser valp. Pekingeser er en rase jeg ALDRI kunne tenke meg å ha, for mye pels, for kort nese, for store øyne, for små, for korte bein, you name it..!
Juni 2010 kom dagen og Maya ble levert til oss. Maya var som valper flest, spinnvill, bare armer og bein uten noen særlig kroppskontroll. Jeg pladask for denne lille vakre-gale hårdotten…
Maya Piraya er en Pekingeser. Piraya er klikkertrent fra dag 1, hun er shapingklok, og en fryd å trene. Jeg hadde ingen planer når jeg startet å trene Piraya til annet enn hverdagslydighet. Det tok Maya en treningsøkt for å overbevise meg om at hun var klar for mer enn bare hverdagslydighet, vi ønsker å prøve oss i LP, AG og kanskje Freestyle.
Lisa & Mikke
Jeg heter Lisa, er 25 år gammel og bor i likhet med Linn i Ski kommune. Jeg er utdannet grafisk designer og studerer for tiden foto. Under oppveksten hadde vi to labradorer i hus, og det var med sistemann jeg oppdaget klikkertreningen (2003). Før den tid brukte jeg mer «tradisjonelle» måter og ble til og med advart om å prøve klikkertrening - for det var ingenting som ville passe Richie sa de! Heldigvis var jeg nysgjerrig og blåste i slike advarsler, og jeg fikk en hund som virkelig blomstret opp med klikkertrening!
Richie ble brått borte høsten 2008 og jeg bestemte vel nesten dagen etter at det skulle bli en ny firbent i 2010. For et liv uten hund var ikke et skikkelig liv fant jeg ut. Tiden fram til det ble lang, selv med studier utenlands, og det ble brukt mange timer på rasevalg. Lenge skulle det bli en ny labrador, men litt på impuls valgte jeg til slutt å satse på en annen drøm - kelpien. I mai 2010 kom så Mikke i hus.
«Lyset er på, men ingen er hjemme» er en vanlig frase her i huset. Mikke virker fullstendig blåst mellom øra, men innimellom glimter det til og han viser seg som et arbeidsjern. Planene er LP og bruks, da først og fremst spor, og forhåpentligvis blir det debut i begge deler i løpet av 2011.
